Etter å ha fotfølgt alle værpilan på yr og storm den siste uka og studert kart for alternativ rute,ble det endelig bestemt! Landegode!

Æ pakka heile uka, og gledet meg som ett barn til å dra på tur. Padlekompis ble Rune Burdahl som jeg hadde truffet på onsdagspadlinga to ganger. Vi var vel begge spente på hverandre, men å bli kjent med nye mennesker er jo spennende!

Rune stilte med en trestamme som han hadde hulet ut og økset spiss i endene. Men det var meget pent gjort da! Jeg har en slik tuppevarekajakk som de fleste! Overfarten fra Skjelstad til Bjørnøya gikk fint. Vi traff regnet etterhvert, men hadde gode regnklær i tørrdrakten. Mørket kom sigende så vi måtte finne en teltplass fort.

Ei fin strand nedenfor noen gamle gårder og hytter ble valgt. Det heter Selnes på kartet. Teltene kom opp akkurat før det ble mørkt, og like etterpå var middagsvannet på kok. Regn og vind slo mot teltet hele natten, så det var med spenning vi så ut av teltene på morran. Nordlig frisk bris, laget hvite skumtopper på havet, så det ble litt mere tid å tilbringe i posen. Men vi hadde fremdeles mer å prate om, så det gikk bra. Ei ørn sirklet over teltene våre, og så ut til å lure på kem vi va! Rune leste, mens jeg hørte musikk på radioen.

En tur opp til gården ble nyttig! Der var det et supert utedo i forbindelse med fjøsen. En toseter til og med! Husene og området var velstelt og pent, med fyldige bringebær og ripsbusker. Dette er jo ett fantastisk klubbhus tenkte jeg, og holdt på å ringe Lasse! Tuslet ned til teltet og studerte vær og vind enda ei stund. Men til slutt fikk «sitt i ro» muskelen nok, og vi pakket sammen. Målet var egentlig å padle rundt Landegode, men vindretningen var feil denne dagen. Men øya blir vel liggende ei stund til, så det får vi ta en annen gang!

Det ble en spennende tur mot Bjørnøya med bølger på skrå bakfra.  Det var ikke lett å ta bilder, men det ble fyrt av ett par skudd i håp om at de skulle bli « bildet over alle bilder».  Men etter hvert var det bare å glemme å ta The bilde, og heller konsentrere seg om å holde seg på rett kjøl!  Noen surf og enkelte støttetak senere var vi innenfor Bjørnøysundet og kunne puste  lettet ut, og var litt stolt over å ha mestret forholdene.

Med vind i ryggen og flatt hav gikk det lett bortover mot Kvig. På ett lite skjær koste en oter seg med noe rognkjeksrogn og merket oss ikke før vi var 3-4 meter unna.  Men da gled han lydløst og uten en krusning under tanga og ble borte. Artig med sånne opplevelser!

Da vi kom til Sandvika skinte sola seg opp og liksom bestemte at her skal dere ligge i natt! Klokka var bare tre, men det er jo middagstid i de fleste hjem. Også hos oss. Teltene kom opp, og vi lager hver vår halvdel av maten. Jeg fikk selvfølgelig den vanskeligste delen! Nemlig potetmosen! Men den ble en Helstrøm light! Hadde egentlig tenkt å ha fruktsuppe til dessert, men det var ikke plass nok i magen!

Med så mye energi tilført ble det en konflikt med sitt i ro muskelen igjen. Først måtte hytta til Lars Næss inspiseres! Lars er en av klubbens grunnleggere og er enda aktiv i klubben! Da det ikke forbrente nok energi måtte det bli mer padling. Rune var kommet et stykke inn i middagsluren og gryntet ok til at jeg tok meg en liten tur. Det ble en liten tur til Einvollan og tilbake. Regnbygene sloss med sola om hvem som skulle regjere på himmelen, så det var inn og ut av teltet hele tiden. Noe vind også gjorde at det drev inn i teltet slik at glidelåsen måtte betjenes ofte. Men noe skal man jo ha å gjøre. Det var ingenting på TV likavel!

Søndagsmorran var nesten årsbeste i verden! Sola varma og det var vindstille!! Kaffe og frokost ble inntatt med andakt. Det var tross alt søndag! Landegofjorden lå stille og blank, bare makrellen, eller var det silda, laget krusninger på overflata. Rune tok noen kast med fiskestanga, men ingen bet på agnet. Det klarte seg godt med kortreist mat fra den lokale nærbutikken!

Overfarten gikk via Reinsøyan og var helt uten problem! På sørenden av Vågøya skilte vi lag. Men først var vi vitne til både nise og springere som jaktet på sild. Over oss lekte 6 ørner luftkamp mens de skrek på sitt språk. Det var ikke lett å gi seg når dagen var så perfekt, men! men!  Rune dro til Skjelstad, mens jeg valgte å utnytte de perfekte forholdene og padlet videre til Kvalvika. Det ble ca.40km. på Rune og 50 på meg! Det ble en fantastisk tur med to ukjente!, mange værtyper! og natur i verdensklasse!

Landegode anbefales på det sterkeste!

Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Ja, selvfølgelig, etter litt om og men…

Elvepadling har vært oppe og vaka sånn smått bakerst i hjernebarken så lenge jeg har vært medlem i Bodø Kajakklubb. Uten at det har tatt noe særlig av verken i egen eller klubbens regi. Kanskje ble det et vendepunkt da BKK kjøpte inn elvekajakker for noen år tilbake, selv om de primært brukes i basseng på vinteren? De ble i hvert fall testa i Futelva som byr på elv grad 1 (knapt) senvinteren i fjor, moro det. Å manøvere en havkajakk kontra en elvekajakk blir litt slagskip mot MTB for å si det sånn.

Litt senere den våren kjøpte min havpadlevenn Christer fra Oslo seg egen elvekajakk – med påfølgende ihuga lobbyvirksomhet for å få tatt nybegynnerkurs elv sammen. Voss ble etter hvert kandidat høsten 2011, kurs ble booka – og akkurat den helga ble det meldt snøvær og mainnskit på fjellet i sør. Cancel!

Siden Christer skulle være driftsleder på rikssenteret for hang- og paragliding i Vågå ei uke nå i sommer dukka plan B opp – vi tar kurset i Gudbrandsdalen. Og hvilket lykketreff, fra første kontakt med Anett på Sjoa kajakksenter / Rescue 3 følte vi oss særdeles godt ivaretatt. Håper vi er i nærheten av å være like flinke med våre elever på grunnkurs hav…

Christer har som nevnt egen elvekajakk og ønsket kurs av den grunn. Jeg hadde i første omgang lyst til å prøve bare for opplevelsens skyld, og for å se om det kunne tilføre havpadlingen noe nyttig. Etter litt lufting i BKK ble Stian også med, ikke minst fordi det kunne være givende for det andre kurset han går – turleder hav.

Anett satte opp eget kurs på de dagene vi ønsket oss, kjekt for meg og Stian som skulle kjøre 95 mil hver vei. En ekstra påbyggingsdag ut over grunnkurset ble det også plass til. Tirsdag morgen troppa vi opp i Nedre Heidal og fikk hilse på Anett, co-instruktør Becky (padleinstruktør på sommeren og hundespannkjører på Røros om vinteren!), Nina fra Tretten som ikke hadde padla før og Sarah fra Tasmania som skulle ta opp elvepadling på nytt. Det ble tre dager med en god blanding av engelsk og norsk!

Sjoa kajakksenter holder til i et koselig og praktisk lokale ved Sjoa der de også driver Rescue 3 som holder kurs i elveredning for alt fra Røde Kors til 330 – skvadronen. Egen tørkegarasje for klær, lager for kurskajakker, teorirom og nødvendig avtrede! Tenk om naustet i Kvalvika hadde hatt plass til sånne fasiliteter! Her starta vi dagen med tildeling og tilpasning av utstyr (så du trodde du satt tight i havkajakken din?) og litt teori før det bar av gårde til Ottaelva som renner ned fra Lom / Vågå og ut i Gudbrandsdalslågen ved Otta.

 

For de som lurer på hva basic’en i elvepadling er kan vi kort oppsummere:
– Lean
– Paddle
– Edge
– Ikke gå ut av kajakken
– Skulle du allikevel ende opp svømmende, få beina opp fra bunnen

Så kan du begynne å tenke på bølgetog, valser og virvler og sånn skøy du ser på film. Det betyr at vi brukte mye tid i bakevjer hvor vi utfordret gradvis sterkere strøm. Ut i riktig vinkel, kanting av kajakken, blikket rett vei, svinge mot neste evje tidsnok, riktig vinkel igjen, kanting og blikk. Hørtes det ut som kjedelig terping? Glem det, elv er IKKE veldig likt hav – vi fikk utdelt passe doser adrenalin jevnlig i evjene.

Dag to og tre ble tilbrakt i Gudbrandsdalsågen og når vi så etter hvert fikk noen strekk med bølgetog og andre godsaker (toppet av ”the washing machine” og ”the bubble machine”) ble dette noe av det morsomste jeg har vært med på.

 

Litt teori og praksis om synfaring av elva var også på sin plass. Forskjellen fra havpadling (hvor det stort sett (med unntak av vær) er what-you-see-is-what-you-get) er stor! Hvor moro er det å ikke ha bestemt hvor du skal i land (med ett sted i backup) når du har ett stryk over ditt nivå lenger ned…? Eller i andre enden – hvor artig er det å gå glipp av et fint bølgetog fordi du ikke fant riktig linje i elva…?

Lurer du på om kurset ga erfaringer som er overførbare til hav? Skal du padle i sterk tidevannstrøm er det mye matnyttig. For padling i bølger gir det også en ekstra trygghetsfølelse å ha mestret elv. Og et videregående elvekurs vil lære deg mye mere. På grunnkurset derimot ble det faktisk heller behov for å ”avlære” meg og Stian noen havunoter som styretak bak, padletak bakover og lening bakover.

Avslutningsvis er det bare å anbefale og å advare – har du en anelse lyst og den minste mulighet er det bare å trå til. Med stor risiko for å bli hekta på elv, for dette er action, spenning og god mosjon på det nivået du selv velger. Og vi kan ikke se noen som helst grunn til ikke å velge Sjoa kajakksenter! Takk til Anett og Becky.

Ola

P.s.: Kanskje er ei elvegruppe i emning. Har du lyst til å være med så ta kontakt. Har du erfaring å bidra med så ta kontakt!

Padlemia’s turrapport fra Lofotturen i august 2012:

http://padlemia.blogspot.no/2012/08/stamsund-borg.html

Eller kanskje ikke? En fjordodyssé i flerfoldige akter.

Dette er egentlig en enkel historie om en fin tur. Den inneholder imidlertid et par momenter utenom ”standard turopplevelse” , noe som har medført gjentatte oppfordringer om å skrible ned dette lille resymé. Disse momentene har potensiell læringseffekt, for eksempel er det beskrevet avgjørelser som er i kategorien vågale, lite overveide eller rett og slett idiotiske. Padler man aktivt noen år vil man mest sannsynlig komme i situasjoner der man helst så at man var et annet sted, og aller helst på land. Allikevel har man alltid gode muligheter til å minimere katastrofepotensialet, ved å gjøre forberedelser og ta lure avgjørelser før man tar vann under kjølen, og eventuelt over hodet.

Historien ligger noen år tilbake i tid, til en flott forsommer her i Bodø. Jeg skulle til Lofoten en tur, og Vestfjorden hadde jeg aldri tidligere krysset i kajakk. Jeg planla derfor på en par dagers tur, innom Steigen og landing i Svolvær. Mange ble invitert til å være med, mange var interessert, og veldig få dukket opp når dagen for avmarsj kom. Som det pleier altså. Men vi to som dukket opp i Kvalvika var til gjengjeld både godt motiverte, lett i steget og i upåklagelig humør.

Denne historien er åpenbart minst flatterende for undertegnede, allikevel kan det være hensiktsmessig å anonymisere en tanke, og benevne turdeltakerne som Noldus 1 og Noldus 2. Noldus 1 (undertegnede) har padlet et tosifret antall år, med varierende intensitet. Jeg har en bra båt for røffe forhold og tung last og har til tider vært ute for både lange turer, mye sjø og dårlig vær. Kompisen, Noldus 2, er en bra trent kar med deltidsjobb og god tid, men med begrenset padleerfaring. Og det siste var jeg egentlig klar over. Han hadde også en plastbåt av hittil ukjent fabrikat, som jeg i mitt stille sinn døpte Blomsterkassen. Men godt humør, og til dels nytt og fint utstyr, det hadde han. Det siste tilskuddet til en brokete utstyrssats ble endog levert eksplisitt og direkte i Kvalvika rett før utror, av en egen ustyrspusher fra en av landets kjente friluftsutstyrskjeder. Og med samme karakteristiske øyværingsdialekt som Noldus 2.

Dagen var av de sjeldne, dvs rundt 20 grader pluss, klarvær og trane, f…te stilla på havet. Værmeldingen var også veldig god for de første dagene, men med muligheter for sørvest og gråere vær om et par dager. Begge tørrdraktene jeg hadde med ble liggende nedpakket i min båt. Følgelig la vi i vei fra Kvalvikfjæra med godt lasta båter og god stemning, temmelig lett antrukket. (Tvilsom vurdering).

Planen var å padle nordover så langt vi fant det høvelig i løpet av ettermiddagen, overnatte, for så å fortsette til Helnessund i Steigen neste dag. Der skulle Noldus 2 ta hurtigbåten til Lofoten. (For i så god form at han ville krysse fjorden i blomsterkasse var han ikke. Sant nok). Jeg skulle da fortsette til en høvelig landingsplass lenger vest i Steigen og overnatte der, for så å krysse til Svolvær påfølgende dag. Helt grei plan, men som padleplaner er; relativt avhengig av været og andre eventualiteter.

Og været var sjeldent vakkert og stemningen god. Vi passerte utenfor Vågøya i god stim og vinket kjekt til Hurtigruta som passerte. Vi følte egentlig at det var så vidt Midnatsol dro i fra med sine ca 12 knop. Karlsøyvær kunne skimtes i det fjerne, og med slike forhold ville det kunne være en helt grei kryssing å marsje direkte dit. Tenkte jeg. Noen kilometer fra land, dog, men flatt hav er flatt hav. (Tvilsom vurdering).

Etter en stund begynte det å puste litt fra sørvest, og det økte relativt fort på. Fin retning egentlig, for det tok oss bare fortere mot Karlsøyvær. Da toppene begynte å skumme mer og mer, ble det allikevel besluttet å komme oss nærmere land. (Ganske fornuftig vurdering).Vi brakk høyre og rett mot land. Sjøen økte på og kom skrått bakfra, dvs ikke optimalt. Spesielt ikke for en blomsterkasse med litt uvant pilot. Men vi marsjet på, med land i sikte og i tett formasjon. Det gikk egentlig veldig greit, og da vi begynte å nærme oss land minket bølgetoppene gradvis. Og stemningen steg igjen. For en stund.

I løpet av kort tid, jeg vil anta under tre minutter, økte plutselig bølgehøyden minst tre hundre prosent. Vinden forble konstant, men sjøen ble plutselig ilter og rotete, med antatt bølgehøyde på over to meter. Jeg lurer fremdeles på hvorfor, sannsynligvis hadde det med strøm og evt bunnforhold å gjøre. Etter dette skjedde ting i relativt rask rekkefølge. Med så mye sjø følte jeg det naturlig å legge meg rett på surf, på skrå mot land. Og jeg tok det som en selvfølge at Noldus 2 ville følge på, fremdeles i formasjon. (Tvilsom vurdering igjen. Man skal ikke forvente, man skal kommunisere). Etter noen strakser kikket jeg til siden for å se hvordan det gikk med luftens rotoriserte ridder. Til min overraskelse så jeg at han på kort tid hadde fjernet seg en god del meter fra meg. I for seg naturlig, da han nå lå 90 grader på min fartsretning, dvs med sjøen inn fra sida. Dette så aldeles ikke helt bra ut, og jeg begynte å jobbe meg mot venstre. Da jeg noen sekunder etter kikket etter N2 igjen, fikk jeg en fin demo på det internasjonale tegnet for mann i (havs)nød; menneske i vannet, vinkende med begge armer over hodet. Ved siden av lå en litt trist og invertert kajakk, dypt i vannet. Akkurat der fungerte kommunikasjonen fint – tegnet før nød ble gitt på en flott måte, noe som antakelig må tilskrives at Noldus 2 har en sentral og viktig jobb i redningstjenesten. Jeg er ikke sikker, men jeg mener også at jeg hørte noen saftige gloser på Vestvågøy-dialekt.

Jeg fikk snudd opp mot vind og bølger og bakset meg inntil havaristen. Han hang godt fast i båten sin, slik en god skipbrudden skal. Våt og en tanke blek, men absolutt fattet. Erkjennelser og vurderinger kom nå på løpende bånd. Et lite utdrag følger; 1. Det ligger en mann i vannet som aldri har trent kameratredning. Jeg har trent det, men i disse forholdene er det ikke sikkert at det er nok. 2. Vannet er kaldt. Bekledningen rimer faktisk ikke med verken vann- eller lufttemperatur akkurat nå. 3. Hovedsakelig på grunn av punkt 2 har vi dårlig tid. 4. Tømming av båten ser ut til å bli en real utfordring, ref punkt 1. 5. Hvis jeg også går rundt nå, kan dette bli riktig så utfordrende.

Med en turlastet båt (blomsterkasse) og sint sjø, der bølgene slo over oss i ett sett, fant jeg fort ut av en klassisk T-tømming av båten ville bli for vanskelig. Som man sier: faktisk bare å drite i. Derfor var vi ganske snart på et forsøk på cowboy-entring og holding ved siden. Det var da interessant å oppleve at båten, full av sjø- og blomstervann som den var, nærmest gikk helt under. Det var tidvis bare bærehåndtaket i baugen som stakk over bølgene. Og en tømming/ pumping så fremdeles temmelig uoverkommelig ut. Noldus 2, som hittil hadde holdt humøret oppe og hodet kaldt (bokstavelig talt), begynte nå å virke noget skeptisk. Og det hadde foreløpig bare gått veldig få minutter (ca 5-7) siden kantringen. Der han hang ved ripa gjorde Noldus 2 seg kanskje noen tanker rundt sitt daglige virke, for plutselig smalt dagens beste kommentar: ”du, eg trur vi må reng nån…”.

Dette var i seg selv et godt tegn, av flere grunner. Noldus 2 var åpenbart ikke så nedkjølt at hjernen ikke virket, men den jobbet på ca 50% ytelse. Dvs som normalt. Han hadde åpenbart også god tro på redningstjenesten, hvilket også jeg absolutt har. Nå hadde jeg en maritim VHF-radio i lomma (alltid med på langtur), og var klar på at benyttelse av den lå kun noen få hakk lengre ned på tiltakslista. Men ikke helt, ikke enda. Lyden av en Sea King kan være den vakreste musikk, men ikke enda. (I ettertid har jeg dog tenkt at ansiktsuttrykket på vedkommende som hadde kommet ned i vaieren nok hadde vært et gøyalt syn). Nå hadde vi driftet et stykke til inn mot land, og hadde kun ca 200-300 m igjen til nærmeste øy. Så jeg valgte det jeg anså som kjappeste og beste løsning; tauing. Jeg ba Noldus 2 surre fast en hånd i blomsterbåten, hekta på slepetauet og satte kurs. Jeg skal ikke påberope meg å være en veldig sterk padler, men jeg oppnår av og til et brukbart driv. Det var i så måte interessant å erfare at jeg med absolutt full peising på vingåra, men med en full blomsterkasse og en edru, men kald og forpjusket lofotværing på slep, hadde maks hastighet på 2.7 km/t ifølge GPS.

Men vi nådde da land, anslagsvis 20 minutter etter veltet. Noldus 2 kravlet i land på bergene, og jeg fortsatte slepet til nærmeste strand. Jeg kastet min dekkspose med tørre klær til noldusen og foreslo umiddelbar skifting. Det ble høflig avslått, Noldus 2 valgte heller å marsje mot stranda i sørvesten og dermed gjøre nedkjølinga enda bedre og langvarig. På stranda ble det så slått en riktig så koselig lunsjleir med gapahuk, noe varmt i koppen og kroppen og etter hvert atskillig bedre stemning.

Været roet seg og ble snart helt høvelig, og vi fortsatte videre forbi Kjerringøy og ut til en av de ”lovlige” øyene i Karlsøyvær utpå kvelden. Og antrekket? Ja, helt riktig, tørrdrakt på! Noldus 2 var av en eller annen grunn helt klar på at han ikke padlet en meter til uten å være iført en sådan trikotasje. En stund vurderte han å ha tørrdrakten på i soveposen på natta også, men han roet seg etter to solide kopper single malt whisky. Karen har i ettertid faktisk kjøpt seg egen tørrdrakt, så nå mangler det bare at han skaffer seg en ordentlig kajakk.

Den gemene leser har nok gjort seg sine tanker om de eventuelle læringsmomenter i historien, så en lang oppramsing av ”lessons identified” skulle være unødvendig. Allikevel: havpadling i kajakk kan spenne fra den reneste strandplasking og gubbetrim til ekstremsport, alt etter hva man gjør det til. Kunsten er å ikke gjøre mer ut av det enn det du og/ eller dine turkamerater er i stand til å takle. Alle kan allikevel havne ut for vanskeligheter så lenge man velger å hengi seg helt eller delvis til Moder Naturs luner og kontroll. Og skal man bli bedre, må man faktisk utfordre seg selv litt av og til. Uansett kan man gjøre noen vurderinger og ta noen forholdsregler som gjør at risikoen for å ende opp i en kritisk og eventuelt livstruende situasjon reduseres så mye som mulig. En ”what if” – liste er en selvfølge når man drar på tur, nødutstyr likeså. Utstyret er dog ikke mye verdt hvis man ikke kan bruke det. Og, som man har sett; kameratredning må man faktisk øve på. Det å ”reng nån” bør ikke være veldig langt opp på tiltakslista, heller ikke å satse på at Hurtigruta eller andre sjøfarende er i nærheten når du trenger dem. Men å bruke et nødsamband er alltid en mulighet, bedre for tidlig enn for sent. Vi hadde heldigvis et par punkter til på lista før vi kom til kanal 16 denne gangen, selv om noen feilvurderinger satte oss i en litt utfordrende situasjon. (For evt interesserte; min utstyrspakke bærer nok preg av at jeg har padlet en del alene. Den kan følgelig virke noe overdådig. Allikevel; alltid med; pumpe, reserveåre, årepose, kasteline, slepetau, kniv, fløyte, lykt, kompass, pluss ”Grab Bag” med diverse overlevelsesutstyr, nødbluss og rep-kit. Alltid neoprenvotter og –hette i cockpit. Tillegg på langtur: Maritim VHF, kart, GPS.)

Resten av turen? Jo, den var rett og slett minneverdig. Dagen derpå daffet vi av gårde i Steigen i et strålende vær. Noldus 2 gikk i land ved hurtigbåtkaia i Helnessund mens han forberedte en splitter ny ”war story” til overfarten. Jeg hadde på kart og satellittfoto sett meg ut et par gode landingsplasser for overnatting lenger vest. Man blir kanskje storforlangende i godværet; ingen av plassene ble funnet høvelige nok. Det ble derfor noen runder rundt øyene, stadig nordvestover. Til slutt var jeg ved Flatøya, der måtte det I HVERT FALL være mulig å campe på et anstendig vis…? Det var blitt godt utpå kvelden da jeg etter en løpetur rundt hele øya konstaterte at den mest høvelige overnattingen var flytebrygga på østsiden av øya. Idyllisk? Ikke akkurat. Jeg begynte å laste av for camping, men tok en værsjekk for neste dag først. Meteorologen kunne melde at sørvestværet som var meldt neste ettermiddag kom mye tidligere, allerede fra morgenen. Dvs tre alternativ: peise på videre, vente lenge eller tusle østover og tilbake til Helnessund igjen. Etter å ha sjekket at følgebåten fra Svolvær hadde fleksibel tidsplan (seff hadde ship attack Jack det), var det bare å hive ting i båten og Dry Tech i kroppen og sette av gårde. Utror fra Flatøya kl 0130 i fantastisk vær og føre.

Helt speil på Vestfjorden, midnattsol som bare gliste, hval som hilste på og rooolige dønninger som vugget og vugget. Som å padle rett inn i et maleri av Tidemand og Gude. Ca ei mil før Skrova møtte jeg mj Erling i følgebåten, med kaffe og knakende god gulrotkake! God stemning hele veien, selv ikke sørvesten som kom ei mil før Svolvær la noen demper. Etter fem og en halv times kryss ble feskarkjerringa i innseilingen hilst med høy åre, og så bar det rett i badstua til Erling for en godt over middels velsmakende bayer. Godt og vel ti mil tilbakelagt på døgnet, og en veldig fin tur. Takk for turen til både Noldus 2 og Erling!:)

Alle foto er illustrasjoner og ikke fra den aktuelle turen (red.anm.)

Årets kajakktur er plutselig en realitet når Tor-Jørgen inviterer til kajakktur ut i Bodø´s ytre skjærgård den 1. juni 2012. Som vanlig her nord er det været som avgjør om turen blir gjennomført eller ikke. Denne gangen ble planen endret pga. av sterk bris fra nordøst, altså «perfekt» for å vende kajakkene sørover mot Sør- og Nord-Arnøy.

Tema for turen, i tillegg til å padle langt, er å drøfte hvordan vi tar valg i livet. Gruppen blir satt til å ta valg allerede før turen er startet. Tor-Jørgen sin erfaring er avgjørende for valget om å padle sørover i stedet for ut til Bodø´s ytre skjærgård. Jeg kjenner en lettelse av å ha vinden i ryggen i stedet for å krysse Landegodefjorden med vinden fra siden. Med min padleerfaring skjønner jeg tidlig at turen vil presse egne grenser for hva som er komfortabelt i en kajakk. Men det er et bevisst valg å utsette seg for det. Min komfortsone i kajakk ble sterkt satt tilbake en vår dag for 2 år siden etter en redningsaksjon i Landegodefjorden. Nå skulle jeg på nytt ut i åpent farvann for å padle. Kompetansen fra Tor-Jørgen og de andre i gruppen (Eirik, Kjell Morten og Bjørn) er helt avgjørende for å bevisst velge å presse grenser.

Fredags ettermiddag og kveld krysser vi Saltenfjorden mot Arnøyene og ender opp med å campe på Nord-Arnøy, 25 km fra Kvalvika. Turen over blir ikke dramatisk og Tor-Jørgen er vitne til at vårens teknikkurs har gitt resultater – siden jeg unngår velt et par ganger med støttetak. Etter ca. 4 timer får vi landkjenning og kan roe ned etter å hatt bølger på siden bakfra. Det var en god følelse av å ha mestret min første kryssing av Saltenfjorden i kajakk.

Kvelden ble kort før alle A-menneskene måtte køye. For min del var sanseapparatet i full gang med å fordøye alle inntrykkene etter overfarten og da inntrer fenomenet lakenskrekk og høy grad av sosialisering. Det ble raskt leggetid for meg også når alternativet er en ølboks og parringslek mellom en ho og hann tjeld på den andre siden av stranden.

På lørdagen steg spenningen på nytt i meg, for da ble kursen satt over til Fugløya i strålende sol, men vind i styrke 10 ms. Mens de andre er mest opptatt av å beskytte seg med solkrem kjenner jeg at vinden bekymrer mere enn solen. Det vitner om det når min solkrem er merket med low protection, eller sier det noe om min erfaring med å padle kajakk langt til havs under skyfri himmel? Tor-Jørgen overtalte meg til å smøre meg med hans high protection, faktor 25.

I fantastiske rammer tar vi oss lett frem til Fugløyvær, sørvest av selve Fugløya, hvor vi inntar lunsjen. Mitt skue er vendt mot Kunna mens Tor-Jørgen ivrig forklarer turen via Kunna til Støtt, samtidig som han registrer min skepsis til det han omtaler som Rota (havstykke utenfor Kunna).  Min erfaring med havet er langt mer på nivå med en erfaren fisker enn mine erfaringer i kajakk samstemmer med Tor-Jørgen og kompani. Min bevissthet er klar over at ”the point of no return” er passert og fokuserer på overlevelse, mestring og fortrengelse av frykt. Min indre dialog hørtes mye sterkere enn Tor-Jørgen sine tidligere erfaringer med Rota, derfor oppfattet jeg «Rota» til alt ondt og følgelig var min beredskap på høygir under hele lunsjen.

Jeg må innrømme at følelsen ikke var spesielt hyggelig og turgleden var en distansert følelse som ble igjen på Nord-Arnøy. For min egen del hjalp det å prate om helt andre ting enn kajakk og gode historier fra levd liv dukket opp. «Rota» til alt ondt bleknet i latter og godt kameratskap som fikk meg til å fornemme tryggheten i oss som gruppe. Min refleksjon eller indre dialog overbeviste meg om at mitt valg om tur i stor grad var basert på samvær med disse staute karene og deres menneskelige egenskaper. Både Eirik og Tor-Jørgen har vært til stede i for meg ekstreme situasjoner på tur tidligere og begge har håndtert det med stor rasjonell ro. Selskapet var derfor perfekt og fikk meg til mobilisere all energi for å passere Rota med verdighet og sydvest.

Jeg nynner på salmen «jeg er en seiler på livet hav, på tidens skiftende bølge… I blant jeg seiler for medvins bør i andres kjølvann og følge, som just lik meg denne reise gjør henover jordlivets bølge. Og havet smiler, og solen skinner, min dag så stille og blid henrinner, mens vinden fyller alle seil».

”Nu jævlar!”, skal Rota forseres tenkte jeg, med felles kurs og trygghet i gruppa. Om vår herre hørte salmen så må det også ha vært til vår fordel om begrepet felleskap skal utvides med en dimensjon.

Det tar ikke lange tiden før vi har sluppet land før følelsen av å være liten dukker opp i mitt indre. Enda var ikke bølgene store, men det blåste friskt i sydvesten på hodet mens jeg nynnet på salmen, «da ingen kjenning jeg har av land, og intet fyrtårn jeg peiler».

Kunna og Støtt var langt i det fjerne og følelsen av det ukjente som ventet ved Rota utfordret rasjonell handlekraft og fokus. Her var det bare en vei og det var medvinds mot Kunna. Erfaringene fra kryssingen av Saltenfjorden kom godt med ettersom bølgene begynner å bygge seg opp etter hvert som Rota nærmer seg. Den gode følelsen av mestring er der fra dagen før og padlingen innehar kontinuerlig bruk av støttetak. I mitt forsøk på å ta vare på den gode følelsen kommer Tor-Jørgen surfende forbi meg og legger inn en fin sving som markerer kontroll og  rangen i gruppen. Han er en Alfahann. Mens han snakker om alle fjellene rundt oss, har jeg nok med meg selv og fokus på mestring av et utall av støttetak, samtidig som fremdriften til de andre i gruppa skal følges. Jeg ba han høflig om å holde kjeft inntil vi er i havn.

Jeg befinner meg ekstremt til stede i situasjonen og får til stadighet nye utfordringer å forholde meg til. Bølgene bakfra blir større og større og etter hvert kommer det inn tung sjø fra vest. Bølgene består dermed av to forskjellige frekvenser, bølgehøyde og retning. Det var da jeg innså hvorfor de kaller det Rota. Tung sjøen løftet kajakken bakfra og plutselig befant jeg meg i en lang nedoverbakke med kajakken, i tillegg skylte de mindre bølgene nedover bakken til jeg brått stoppet opp. Det var som om at jeg tok en pust i bakken før neste bakke åpenbarte seg i bølgeinfernoet.

«Mitt skip er lite og havet stort, det rommer tusene farer, men storm og bølge ei skyller bort, det skip som Herren Bevarer», eller i dette tilfellet Tor-Jørgen som kommanderer «HOLD BREDERE PÅ ÅRA OG TA STØTTETAK» Han er rolig, men ser at mine ferdigheter som kajakkpadler er under de hardeste prøvelser der ute med Rota. Mitt fokus gjør alt for å unngå velt med i hovedsak å beholde roen og rasjonelle ferdigheter.

Tor-Jørgen samler gruppa i flåte og informerer rolig om at forholdene vi har nå er ”nåkka utfordranes”, siden bølgene har en lei tendens til å vri kajakken nederst i bølgedalen, hvor knapt sola skinner. Flåten vi lager kan sammenlignes med å finne en lagune under ei ørkenvandring. Der ligger vi stødig og snakker om situasjonen vi er i, kjenner på samholdet, kameratskapet og drikker vann. Tor-Jørgen gir Eirik beskjed om å ha VHF’en klar i tilfelle det kommer båter. Motvillig slapp jeg flåten på kommando for å fortsette ferden mot Støtt.

Det vekkes ny tro og overbevisning om egne ferdigheter etter pausen i flåten. Samtidig kjenner jeg sterkt på tryggheten som gruppen gir meg. Det var f.eks. veldig greit at Tor-Jørgen dempet seg selv med samtaleevner, men utrolig viktig at han hele tiden hadde oversikt over situasjonen. Det var ikke behov for å kommunisere det verbalt, vi viste alle det.

Rett etter opplevelsen av å ha vært i en lagune eller flåte kommer hurtigbåten bak oss med en skum om baugen. Tryggheten i lagunen ble brått skiftet ut av stemningen vi hadde i ungdomsdager under filmen haisommer. Duren fra motorene minnet om filmen og Tor-Jørgen fleipet med situasjonen etter å ha vurdert om Eirik måtte kalle opp båten for å få bekreftet at de hadde oppdaget oss. Kursen til hurtigbåten tydet på det og vi padlet konsentrert vider mot Støtt.

Nærmere Støtt avtar bølgene noe og jeg tar på alvor innover meg en god mestringsfølelse. Jeg har sammen med gode kamerater taklet «Rota» til alt ondt og når etter hvert rolig farvann og nynner siste del av salmen, «La ankeret falle jeg er i havn i ly for brenningens vover, Jeg kaster meg i mine kameraters favn, de som har hjulpet meg over».

I dette farvannet og med de utfordringer vær og bølger kan gi en sjarkfisker er jeg overbevist om at mange har følt lettelsen av å komme trygt i havn på Støtt. Ved gjestebryggen går vi i land og inspiser landhandelen hvor øl bunkres for kveldens camp. Etter litt bæring av utstyr og kajakk kommer vi oss i land på ei strand med ei enormt lang fjære. Her har vi le for nordøstlig vind og vi har rækved som bord og stoler. Det er sol fra nesten skyfri himmel og klærne får sin tørk til neste dags padling, hvor målet er Ørnes.

En sånn tur har på en måte blitt fattig uten den kvalitetstiden en gruppe har i campen. Her fordøyes dagens opplevelser og erfaringer med den felles utfordringen vi hadde over Rota. Det er høy grad av tilfredshet mens vi inntar biff, pølser og fløtegratinerte poteter. Mett av mat og inntrykk blir det kveld og natt i teltcampen.

Etter frokost på søndagen begynner det å regne og da står vi klar for siste økt som er drøye 3 mils padling til Ørnes. Etter værmeldingen var det meldt liten kuling, men heldigvis er værgudene på vår side og vi kan krysse både Støttfjorden og Meløyfjorden i liten bris. Tor-Jørgen la inn en overraskelse på turen når vi kom inn til havnen ved Tukthuset på Meløyas vestende. Her er det cafe i den lokale båtforening som serverer nytraktet kaffe og nystekte vafler. Fantastisk godt i tillegg til påfyll av mat før sørsiden av Meløya inn til Ørnes skal padles. Resten av turen er en sjarmøretappe, men med skuldre og hender som bærer preg av dag 3 på en hard padle tur. Vi glir gjennom helt stille vann på linje de siste kilometerne inn til Ørnes, hvor Hurtigbåten tar oss salig videre til Bodø.

Preget av turen på godt og ondt, men fornøyd skiller vi lag i Bodø havn og Eirik sier:  «det er nokka usekkert om det blir onsdagspadling denne uka» 😉  For akkurat da er vi alle mette!

Må takke Kjell Morten, Bjørn, Eirik og Tor-Jørgen for en fantastisk sterk opplevelse i tillegg til godt kameratskap som setter like stor spor som selve turopplevelsen.

Første del av sommeren 2006 blir nok ikke akkurat husket for varme, solskinn og stille sjø. Flere av årets fellesturer ble offer for værgudenes vrede, for eksempel ble turen til Helgeland sammen med tromsøklubben flyttet til Øst-Helgeland (Bottenviken), i år også. Til og med den planlagte kryssinga av Vestfjorden i juni ble offer for sørvest kuling og metervis med tungsjø. Men som Prepple Houmb synger; den som venter venter, den som får se får se. Så litt uti juli begynte det å dukke opp plussgrader og sol på værmeldingen.

”Er det noen som vil være med på tur, god værmelding!” tikket det inn på en SMS fra Heidi like før helga. Med et strålende langtidsvarsel skulle man jo tro at padlere løp mot strendene i horder, etter ukevis med landligge. Responsen bar imidlertid preg av katastrofal feilprioritering hos de fleste. Jobbing er i og for seg greit. Men at noen velger å sitte og duppe i en seilbåt i Sør-Norge (i regnvær, må vite) er vanskeligere å skjønne. Eller Middelhavet, for den saks skyld, der er det jo alt for varmt. Nuvel. Det var nå uansett to godt motiverte og turklare padlere som satte kursen mot Ørnes mandag morgen. Helgeland var målet!

Flytebrygga på Ørnes fungerer helt fint for utsett av kajakk. Der søkklasta vi båtene mens Heidi briljerte med flytende tysk til en overveldet turist med verdens minste campingvogn. Så bar det av gårde utover en speilblank Meløyfjord. Allerede første dag begynte kommentarene og lovprisninger over været å komme (”dæven så bra”, han steike førr et vær”, ”e det mulig, har du sedd på f…” osv).

Etter femukersvis med regn og blåst kan slike værforhold virke overveldende på noen hver. Blankstille fjord (TFS) og sikkert bortimot tretti grader pluss. God stim utover til Åmøyhamn, der en vel fortjent kaffekopp med der tilhørende kake ble fortært på stranda. Vi plasket så videre mot dagens mål, Rødøy. Oppunder kneisende og vakre Rødøyløva er det flere flotte strender, en av dem ble dagens camp. Fjellet som ruvet over stranda og teltplassen lokket veldig på en topptur, men vi stod i mot. Helt på toppen av fjellet kunne man skimte et utspring, nesten som et stupebrett. En perfekt utsprangsrampe for basehopp! Men vi stod imot også det, vi hadde jo ikke fallskjermer med oss. Og ikke kunne det falle oss inn å drive med basehopping heller. Det er jo ren og skjær galskap. Sola tok seg godt tid, men la seg etter hvert i havet der nord, etter at middagen var fortært og noe godt var kommet i koppen. Ikke engang tre millioner knott klarte å ødelegge en fin og stille kveld på et spektakulært sted. En langt over middels flott padledag, og en teltplass som er inne på listen over De fem beste teltplasser noen gang.

Dagen etter startet med relativt tidlig frokost. Været var som dagen før (”nei nokka så inn f… førr et vær, osv..) og stemningen god. Kursen ble satt sørover mot Lurøya. Lite trafikk på sjøen og ikke en eneste kajakk å se. (Hva driver folk med egentlig??) Lunsjen tok vi på nok ei flott strand, på en liten holme ved Hestmona. Mellom brødskivene og kakestykkene kunne man nyte utsikten østover, mot rader av vakre fjell, blanke fjorder og Svartisen helt øverst, borterst, og i vest lå Træna. ”Nei, han steiki kor fint…” Siste økt for dagen ble unnagjort i flott driv forbi Hestmona og Kvarøy. Vi hadde ingen spesifikt utvalgt teltplass for natta, og tok en liten rekognosering inn mellom småøyene utenfor Onøya. Etter ca hundre meter så vi ei lita strand som ble dagens stopp. Flaks eller ikke, en ny feiende flott plass med fantastisk utsikt fra berget overfor stranda. Og ingen knott!

Så kom en ny dag, mer finvær og alle muligheter for en fin tur til neste mål. Ganske spesielt å sette kurs vestover i havet, i definitivt Öppna landskap, med den karakteristiske profilen av Lovund langt der vest. Heidi hadde erfaringer med litt vanskelige labyrinter i øyriket Solvær, så kursen ble satt på nordsiden av værret. Vi ble snart møtt av lundefugl som var ute på dagens fisketur, stadig flere. En liten niseflokk ønsket også velkommen. Vel framme på Lovund gikk vi i land på ei strand ved havna og fikk bunkret ferskvann i et koselig, gammelt nordlandshus. Vi fortsatte rundt på nordsiden av øya, til ei strand innenfor Helløya, en ny perle på kloden. Etter en frisk og svett padletur var det langt over middels godt å hive seg i krystallklart vann og svømme noen (flerfoldige) hundre meter i helt fin badetemperatur. (Det var vel egentlig bortimot en kilometer svømming, når jeg tenker etter).

Lovund.

Teltplassen bar litt preg av frekvente besøk av sau, men var ellers tipp topp. Bare noen hundre meter unna kunne man se Lundeura, der lundefuglen hekker og lever noen hektiske sommermåneder hvert år. Et kulinarisk fyrverkeri av en bacalao ble dagens middag (”han steiki osv…”).  Det viste seg etter hvert å være syv svenske padlere i området. De hadde campet på ei strand et stykke unna, og en av dem kom innom på en prat. Den svenske gjengen pleier å ta en årlig tur til Helgeland, og svensken var klar på at Øst-Helgeland ikke helt kan måle seg. En utflytta finnmarking, nå lovundværing og nyfrelst havpadler med sans for kvalitetskajakker, stakk også bortom for en kajakkprat.  På kvelden rusla vi opp til Lundeura for å kikke nærmere på havpapegøyene. (Ura er forbudt område for folk fram til første august, så vi hadde flaks med tidspunktet.) En artig og snodig skapning, lunden. Eller Fratercula Arctica. Flygemessig er den vel verken en Concorde eller Spitfire (minner mest om det svenske jagerflyet Tunnan), men sjarm og egenart har den masse av! Et merkelig og fascinerende skue, tusenvis av lundefugl i konstant landingsrunde over ura, mens enda flere tusenvis sitter og mater unger og slapper av. Eller bare venter på ny take off-klarering? De flyr alltid mot vinden over ura, og så rundt og rundt. Artig opplevelse å være til stede, og solnedgangen sett oppe fra ura skapte en nærmest religiøs stemning. Noen amerikanere og tyskere med digre kamera og lange linser fylte opp minnekortene til randen, og vi gjorde så godt vi kunne med våre småkamera. Sola tok seg atter god tid før den la seg. Den lekte og danset med toppene på vårt neste mål, som kneiste ensom og stolt der nordvest i havet.

Træna.

Med tanke på vær og vind er det nok relativt sjelden at det er anbefalelsesverdig å legge over Trænfjorden i kajakk, selv på sommeren. Å si at området er eksponert er vel ikke å overdrive, neste stopp rett vest er Grønland. Men som allerede nevnt var det planlagt med godt vær på denne turen, og godt vær var det. Om morgenen på Lovund registrerte vi dog at vinddraget fra nord var sterkere enn det hadde vært de siste dagene, men vurderingen var klar; Træna next! Vel ute på fjorden fikk vi merkbar vind i mot, men ikke mer enn at det kun var enkelte hvite bølgetopper. Godt og vel ti nautiske mil gikk unna på to timer og ett kvarter. Friskt og raskt, godt akkompagnert av Mari Boine, syngende der inne i bakhodet. I en takt tilpasset bølgeskvulp og åre-schwupp. (Vi visste på dette tidspunkt at vi skulle på konsert på Nyholmen Skandse påfølgende helg).

Vuoi mu gollelottàs  Vuoi mu beaiveidjalottàs  Giehka ja goaskin

Vi dro en snartur innom Træna sentrum på Husøya før vi padlet videre til Sanna, der fjellene på Træna er. I og med at vi var i båtene i nitida, kunne vi innta dagens lunsj ved riktig lunsjtid, dvs. litt etter tolv (starten på innføring av ny standard?). Sanna er rett og slett et fascinerende sted, selv for innbarka nordlendinger. Øya, som er Norges eldste fiskevær, har vært bebodd fra minst 9000 år tilbake, og har nå fem fastboende. På sommeren kommer det imidlertid flere tilreisende. Noen har vokst opp på øya, noen har leid eller kjøpt hytter og hus, og andre er bare på ferie. Vi traff endog et hyggelig par på sykkeltur! Sykling på Sanna kan bli en noe begrenset utfordring, med øyas ca 500 meter vei totalt. Men god vei og lite trafikk, det er der! Ildsjelene i Sannas Venner holder åpen kafè på grendehuset om sommeren, og dagens lunsj ble knakende gode vafler med plenty tilbehør på verandaen.

I og med at vi hadde morran med oss, var det godt med tid til å kikke seg rundt på øya før vi padlet videre. Lunsjen på grendehuset bekreftet også at verden er liten. Bekjentskaper på kryss og tvers ble avdekket, tilfeldighetenes spill gjorde også at studievenninner fra 70-tallet møttes igjen senere på dagen.

Kirkhelleren lenger sør på øya ble også avlagt et besøk. Denne katedralen, vasket ut i fjellet av havet gjennom tusenvis av år, er et skue i seg selv. Den som hadde visst hva som har foregått der gjennom tidene… Det karakteristiske fjellet Trænstaven får topptur-foten til å rykke, men det ble ikke denne gang. Men neste! Kort fortalt er Sanna et fantastisk sted, og konklusjonen er vel egentlig grei. Har du ikke vært der, er det bare å komme seg av gårde!

Det fristet å bli på Sanna lengre, men man må jo videre. Alltid! Selvær ligger ca ei landmil mot nordøst, og på turen passerer man både Tørvær, Dørvær og andre flotte steder vel verdt et besøk. For første gang på turen var det behov for litt ekstra påkledning og igjenknepping, for nordavinden var absolutt merkbar. Padlinga krevde full konsentrasjon, strøm og vind skapte urolig og usystematisk sjø. Og en fresk tur ble det jo, og da er det som kjent godt å komme fram. At det også ble avdekket hvilken båt (NDK Explorer eller Origo) som taklet slike forhold best, vil jeg helst ikke snakke om.

Selvær tok vel i mot oss i vakker kveldssol. Trivelige folk var det første vi traff på, og melkevogn til frakting av båt og utstyr til hurtigbåtkaia var i boks etter et par minutter. (Ei sprek og hyggelig eldre dame ristet litt oppgitt på hodet da hun hørte hvilket fremkomstmiddel vi hadde kommet med). Vi hadde planlagt å campe på brygga eller i venterommet, siden hurtigbåten skulle gå i otta morgenen etter. I stedet fikk vi låne ei rorbu med alle fasiliteter. Vederlagsfritt! Sa du gjestfrihet?

Selvfølgelig var det litt pinglete å ikke padle tilbake til Ørnes. Vurderingen var likevel at hurtigbåt var greit. Med så mange overveldende og flotte inntrykk så langt på denne turen ville en tilsvarende padletur tilbake satt oss i fare for overbelastning av tursenteret i hjernen. Og med et der påfølgende psykiatrisk behandlingsbehov. Kajakkene ble buksert om bord på hurtigbåten utpå torsdagskvelden, og klokka seks morgenen etter var vi av gårde. Turen tilbake til Ørnes ble i sin helhet tilbrakt på dekk, for vi ville ikke gi slipp på Helgeland før vi måtte.

I skrivende stund banker høsten på døra, og status for sommerens opplevelser kan gjøres opp. Årets helgelandstur er soleklart inne på lista over Fem fineste turer i kajakk noensinne. Og øverst på lista over Fem fineste padleturer sommeren 2006. Jeg er med til neste år også!

Fornøyd forfatter Gøran.

Foto: Gøran Hoel / Heidi Fossum