Første del av sommeren 2006 blir nok ikke akkurat husket for varme, solskinn og stille sjø. Flere av årets fellesturer ble offer for værgudenes vrede, for eksempel ble turen til Helgeland sammen med tromsøklubben flyttet til Øst-Helgeland (Bottenviken), i år også. Til og med den planlagte kryssinga av Vestfjorden i juni ble offer for sørvest kuling og metervis med tungsjø. Men som Prepple Houmb synger; den som venter venter, den som får se får se. Så litt uti juli begynte det å dukke opp plussgrader og sol på værmeldingen.

”Er det noen som vil være med på tur, god værmelding!” tikket det inn på en SMS fra Heidi like før helga. Med et strålende langtidsvarsel skulle man jo tro at padlere løp mot strendene i horder, etter ukevis med landligge. Responsen bar imidlertid preg av katastrofal feilprioritering hos de fleste. Jobbing er i og for seg greit. Men at noen velger å sitte og duppe i en seilbåt i Sør-Norge (i regnvær, må vite) er vanskeligere å skjønne. Eller Middelhavet, for den saks skyld, der er det jo alt for varmt. Nuvel. Det var nå uansett to godt motiverte og turklare padlere som satte kursen mot Ørnes mandag morgen. Helgeland var målet!

Flytebrygga på Ørnes fungerer helt fint for utsett av kajakk. Der søkklasta vi båtene mens Heidi briljerte med flytende tysk til en overveldet turist med verdens minste campingvogn. Så bar det av gårde utover en speilblank Meløyfjord. Allerede første dag begynte kommentarene og lovprisninger over været å komme (”dæven så bra”, han steike førr et vær”, ”e det mulig, har du sedd på f…” osv).

Etter femukersvis med regn og blåst kan slike værforhold virke overveldende på noen hver. Blankstille fjord (TFS) og sikkert bortimot tretti grader pluss. God stim utover til Åmøyhamn, der en vel fortjent kaffekopp med der tilhørende kake ble fortært på stranda. Vi plasket så videre mot dagens mål, Rødøy. Oppunder kneisende og vakre Rødøyløva er det flere flotte strender, en av dem ble dagens camp. Fjellet som ruvet over stranda og teltplassen lokket veldig på en topptur, men vi stod i mot. Helt på toppen av fjellet kunne man skimte et utspring, nesten som et stupebrett. En perfekt utsprangsrampe for basehopp! Men vi stod imot også det, vi hadde jo ikke fallskjermer med oss. Og ikke kunne det falle oss inn å drive med basehopping heller. Det er jo ren og skjær galskap. Sola tok seg godt tid, men la seg etter hvert i havet der nord, etter at middagen var fortært og noe godt var kommet i koppen. Ikke engang tre millioner knott klarte å ødelegge en fin og stille kveld på et spektakulært sted. En langt over middels flott padledag, og en teltplass som er inne på listen over De fem beste teltplasser noen gang.

Dagen etter startet med relativt tidlig frokost. Været var som dagen før (”nei nokka så inn f… førr et vær, osv..) og stemningen god. Kursen ble satt sørover mot Lurøya. Lite trafikk på sjøen og ikke en eneste kajakk å se. (Hva driver folk med egentlig??) Lunsjen tok vi på nok ei flott strand, på en liten holme ved Hestmona. Mellom brødskivene og kakestykkene kunne man nyte utsikten østover, mot rader av vakre fjell, blanke fjorder og Svartisen helt øverst, borterst, og i vest lå Træna. ”Nei, han steiki kor fint…” Siste økt for dagen ble unnagjort i flott driv forbi Hestmona og Kvarøy. Vi hadde ingen spesifikt utvalgt teltplass for natta, og tok en liten rekognosering inn mellom småøyene utenfor Onøya. Etter ca hundre meter så vi ei lita strand som ble dagens stopp. Flaks eller ikke, en ny feiende flott plass med fantastisk utsikt fra berget overfor stranda. Og ingen knott!

Så kom en ny dag, mer finvær og alle muligheter for en fin tur til neste mål. Ganske spesielt å sette kurs vestover i havet, i definitivt Öppna landskap, med den karakteristiske profilen av Lovund langt der vest. Heidi hadde erfaringer med litt vanskelige labyrinter i øyriket Solvær, så kursen ble satt på nordsiden av værret. Vi ble snart møtt av lundefugl som var ute på dagens fisketur, stadig flere. En liten niseflokk ønsket også velkommen. Vel framme på Lovund gikk vi i land på ei strand ved havna og fikk bunkret ferskvann i et koselig, gammelt nordlandshus. Vi fortsatte rundt på nordsiden av øya, til ei strand innenfor Helløya, en ny perle på kloden. Etter en frisk og svett padletur var det langt over middels godt å hive seg i krystallklart vann og svømme noen (flerfoldige) hundre meter i helt fin badetemperatur. (Det var vel egentlig bortimot en kilometer svømming, når jeg tenker etter).

Lovund.

Teltplassen bar litt preg av frekvente besøk av sau, men var ellers tipp topp. Bare noen hundre meter unna kunne man se Lundeura, der lundefuglen hekker og lever noen hektiske sommermåneder hvert år. Et kulinarisk fyrverkeri av en bacalao ble dagens middag (”han steiki osv…”).  Det viste seg etter hvert å være syv svenske padlere i området. De hadde campet på ei strand et stykke unna, og en av dem kom innom på en prat. Den svenske gjengen pleier å ta en årlig tur til Helgeland, og svensken var klar på at Øst-Helgeland ikke helt kan måle seg. En utflytta finnmarking, nå lovundværing og nyfrelst havpadler med sans for kvalitetskajakker, stakk også bortom for en kajakkprat.  På kvelden rusla vi opp til Lundeura for å kikke nærmere på havpapegøyene. (Ura er forbudt område for folk fram til første august, så vi hadde flaks med tidspunktet.) En artig og snodig skapning, lunden. Eller Fratercula Arctica. Flygemessig er den vel verken en Concorde eller Spitfire (minner mest om det svenske jagerflyet Tunnan), men sjarm og egenart har den masse av! Et merkelig og fascinerende skue, tusenvis av lundefugl i konstant landingsrunde over ura, mens enda flere tusenvis sitter og mater unger og slapper av. Eller bare venter på ny take off-klarering? De flyr alltid mot vinden over ura, og så rundt og rundt. Artig opplevelse å være til stede, og solnedgangen sett oppe fra ura skapte en nærmest religiøs stemning. Noen amerikanere og tyskere med digre kamera og lange linser fylte opp minnekortene til randen, og vi gjorde så godt vi kunne med våre småkamera. Sola tok seg atter god tid før den la seg. Den lekte og danset med toppene på vårt neste mål, som kneiste ensom og stolt der nordvest i havet.

Træna.

Med tanke på vær og vind er det nok relativt sjelden at det er anbefalelsesverdig å legge over Trænfjorden i kajakk, selv på sommeren. Å si at området er eksponert er vel ikke å overdrive, neste stopp rett vest er Grønland. Men som allerede nevnt var det planlagt med godt vær på denne turen, og godt vær var det. Om morgenen på Lovund registrerte vi dog at vinddraget fra nord var sterkere enn det hadde vært de siste dagene, men vurderingen var klar; Træna next! Vel ute på fjorden fikk vi merkbar vind i mot, men ikke mer enn at det kun var enkelte hvite bølgetopper. Godt og vel ti nautiske mil gikk unna på to timer og ett kvarter. Friskt og raskt, godt akkompagnert av Mari Boine, syngende der inne i bakhodet. I en takt tilpasset bølgeskvulp og åre-schwupp. (Vi visste på dette tidspunkt at vi skulle på konsert på Nyholmen Skandse påfølgende helg).

Vuoi mu gollelottàs  Vuoi mu beaiveidjalottàs  Giehka ja goaskin

Vi dro en snartur innom Træna sentrum på Husøya før vi padlet videre til Sanna, der fjellene på Træna er. I og med at vi var i båtene i nitida, kunne vi innta dagens lunsj ved riktig lunsjtid, dvs. litt etter tolv (starten på innføring av ny standard?). Sanna er rett og slett et fascinerende sted, selv for innbarka nordlendinger. Øya, som er Norges eldste fiskevær, har vært bebodd fra minst 9000 år tilbake, og har nå fem fastboende. På sommeren kommer det imidlertid flere tilreisende. Noen har vokst opp på øya, noen har leid eller kjøpt hytter og hus, og andre er bare på ferie. Vi traff endog et hyggelig par på sykkeltur! Sykling på Sanna kan bli en noe begrenset utfordring, med øyas ca 500 meter vei totalt. Men god vei og lite trafikk, det er der! Ildsjelene i Sannas Venner holder åpen kafè på grendehuset om sommeren, og dagens lunsj ble knakende gode vafler med plenty tilbehør på verandaen.

I og med at vi hadde morran med oss, var det godt med tid til å kikke seg rundt på øya før vi padlet videre. Lunsjen på grendehuset bekreftet også at verden er liten. Bekjentskaper på kryss og tvers ble avdekket, tilfeldighetenes spill gjorde også at studievenninner fra 70-tallet møttes igjen senere på dagen.

Kirkhelleren lenger sør på øya ble også avlagt et besøk. Denne katedralen, vasket ut i fjellet av havet gjennom tusenvis av år, er et skue i seg selv. Den som hadde visst hva som har foregått der gjennom tidene… Det karakteristiske fjellet Trænstaven får topptur-foten til å rykke, men det ble ikke denne gang. Men neste! Kort fortalt er Sanna et fantastisk sted, og konklusjonen er vel egentlig grei. Har du ikke vært der, er det bare å komme seg av gårde!

Det fristet å bli på Sanna lengre, men man må jo videre. Alltid! Selvær ligger ca ei landmil mot nordøst, og på turen passerer man både Tørvær, Dørvær og andre flotte steder vel verdt et besøk. For første gang på turen var det behov for litt ekstra påkledning og igjenknepping, for nordavinden var absolutt merkbar. Padlinga krevde full konsentrasjon, strøm og vind skapte urolig og usystematisk sjø. Og en fresk tur ble det jo, og da er det som kjent godt å komme fram. At det også ble avdekket hvilken båt (NDK Explorer eller Origo) som taklet slike forhold best, vil jeg helst ikke snakke om.

Selvær tok vel i mot oss i vakker kveldssol. Trivelige folk var det første vi traff på, og melkevogn til frakting av båt og utstyr til hurtigbåtkaia var i boks etter et par minutter. (Ei sprek og hyggelig eldre dame ristet litt oppgitt på hodet da hun hørte hvilket fremkomstmiddel vi hadde kommet med). Vi hadde planlagt å campe på brygga eller i venterommet, siden hurtigbåten skulle gå i otta morgenen etter. I stedet fikk vi låne ei rorbu med alle fasiliteter. Vederlagsfritt! Sa du gjestfrihet?

Selvfølgelig var det litt pinglete å ikke padle tilbake til Ørnes. Vurderingen var likevel at hurtigbåt var greit. Med så mange overveldende og flotte inntrykk så langt på denne turen ville en tilsvarende padletur tilbake satt oss i fare for overbelastning av tursenteret i hjernen. Og med et der påfølgende psykiatrisk behandlingsbehov. Kajakkene ble buksert om bord på hurtigbåten utpå torsdagskvelden, og klokka seks morgenen etter var vi av gårde. Turen tilbake til Ørnes ble i sin helhet tilbrakt på dekk, for vi ville ikke gi slipp på Helgeland før vi måtte.

I skrivende stund banker høsten på døra, og status for sommerens opplevelser kan gjøres opp. Årets helgelandstur er soleklart inne på lista over Fem fineste turer i kajakk noensinne. Og øverst på lista over Fem fineste padleturer sommeren 2006. Jeg er med til neste år også!

Fornøyd forfatter Gøran.

Foto: Gøran Hoel / Heidi Fossum